Ibsenpris-vinnere

Den nasjonale Ibsenprisen har blitt delt ut hvert år siden 1988.

Prisen deles ut på bakgrunn av en dramatisk tekst som har hatt urpremiere eller norgespremiere ved et profesjonelt norsk teater i løpet av foregående kalenderår. Juryen kan velge å gi prisen for et samlet dramatisk forfatterskap. Prisen er på kr 150.000,- og en statuett formet av Nina Sundbye. Ibsenprisen deles ut under en festaften i Skien, i tilknytning til Henrik Ibsens fødselsdag som er den 20. mars.


Foto: Tom Kolstad.

2018 - Malmfrid Hovsveen Hallum

Juryen nominerte tre stykker til Ibsenprisen 2018:

  • Korps av Knut Nærum,
  • Å telle til null av Kristofer B. Grønskag og
  • Solveigs 2. sang av Malfrid Hovsveen Hallum.

Solveigs 2. sang av Malfrid Hovsveen Hallum mottok Ibsenprisen 2018.

Juryens begrunnelse var som følger:
"Solveigs 2. sang" er et dramatisk dikt i halen på – og i respons til – Henrik Ibsens sjangermessige forløper om antihelten Peer. Hallum løfter derimot Solveig frem i lyset. Objektet blir gjort til det handlende subjektet. Dramaet fortsetter der Solveig står igjen i tredje akt av «Peer Gynt», og viser hvor rått og brutalt den sterke kjærligheten med nødvendighet øver påtrykk på oss.

Med et lydhørt og affektivt språk presenterer «Solveigs 2. sang» oss for en kvinne som innhentes av forsøkene sine på løsrivelse. Intertekstuelle referanser limer både språkrytmen og karakteren fast til mannen Peer, han som gikk fra henne, han hvis minne hun gang på gang forsøker å kvitte seg med.

Dramatikeren skriver medrivende, med sprang i rom og tid, og teksten kaster seg mellom det lyrisk reflekterte og en aggressiv desperasjon. På et imponerende vis gir Hallum oss en Solveig av i dag, i kamp med Ibsens egen rollefigur som uvegerlig følger henne som et ekko:

«Den samme melodien igjen og igjen Flyter bort i drømme men våkner snart som fra en lang søvn en ubehagelig natt den samme melodien igjen og igjen» 

Urpremiere i juni 2017. Produsert av NRK Radioteatret og Teater Innlandet.

 

Foto: Max Emanuelson.

2017 - Tore Vagn Lid og Cecilie Løveid

Juryen nominerte tre stykker til Ibsenprisen 2017:

  • La deg være av Arne Lygre
  • 1930 - Diktatoren av Yngve Sundvor
  • Vår ære/vår makt av Nordahl Grieg, Tore Vagn Lid og Cecilie Løveid.

Vinneren av Ibsenprisen 2017 ble Vår ære/vår makt.

Juryens begrunnelse var som følger: 
"Vår ære/vår makt" er et drama med tekstmontasje som bærende prinsipp, skrevet av Tore Vagn Lid og Cecilie Løveid, med Nordahl Griegs Vår ære og vår makt fra 1935 som forelegg og springbrett for (skue)spillet.

Teksten binder på en svært overbevisende måte sammen fortiden og nåtiden i en vev av referanser som oppleves som bevissthetsutvidende. Biografiske data om Nordahl Grieg føyes sammen med annen dokumentarisk informasjon: de historiske hendelsene som lå til grunn for Vår ære og vår makt, konteksten dikteren skrev verket i og teatrets påfølgende iscenesettelse, hvordan forestillingen rammet sin tid - samt hvordan «Vår ære/vår makt» rammer vår tid og vårt klasse-inndelte samfunn.

En særegen energi og vilje særpreger dramaet og juryen overraskes av måten de ulike dramaturgiske elementene er flettet sammen til en helhet. Til tross for et utall montasjer og perspektivvridninger, fremstår verket helstøpt, med én stemme. Sentralt i Lid og Løveids konstruksjon av Vår ære/vår makt finner vi spill-metaforen, som på et besnærende vis gir leseren/publikummeren både et distanserende overblikk og et med-ansvar for narrativet. Stykket hadde urpremiere ved Den Nationale Scene i januar 2016.

Fotos: Max Emanuelson.

2016 -  Mette Edvardsen

Juryen nominerte tre stykker til Ibsenprisen 2016: 

  • Påfuglen av Tyra Tønnesen 
  • Brent jord av Katrine Nedrejord 
  • We to be av Mette Edvardsen

We to be av Mette Edvardsen ble tildelt Ibsenprisen 2016.

Juryens begrunnelse var som følger:
"We to be" er en metatekst som benytter seg av teatersituasjonen som dramatisk utgangspunkt. Edvardsen fletter fiksjon og virkelighet sammen i en kompleks og presis dialog om og med scenerommet, dets publikum og selve teatret som situasjon. Sceneteksten kan ses på som et kunstprosjekt som forsker i og på tid og rom, nærmere bestemt teatret i black box’en.  We to be er lokal gjennom sin her-og-nå-forankring, men knytter seg samtidig til et globalt rom og en internasjonal scenekunstkontekst ved å være skrevet på engelsk. Nettopp språkets musikalitet er slående sterk og ordvalgene er presise. We to be springer ut fra Edvardsen som aktiv koreograf og danser, men juryen finner at teksten samtidig rommer et stort tolknings- og realiseringspotensiale utover henne som scenekunstner.

Foto: Max Emanuelson.

2015 - Cecilie Løveid

Juryen nominerte tre stykker til Ibsenprisen 2015: 

  • Hav av Jon Fosse
  • Sensurert av Kim Atle Hansen
  • Visning av Cecilie Løveid

Sistnevnte ble tildelt Ibsenprisen 2015.

Juryens begrunnelse var som følger:
Løveid har selv uttalt om de kvinnelige karakterene i sine skuespill at de gjerne har ambisjoner, men at de samtidig befinner seg i veldig snevre rom. Slik er det også med karakteren Julie i Visning. Hun har mistet sin ektemann, og skuespillet følger hennes sorgprosess. Hvordan håndtere noe som er så forferdelig at man ikke egentlig kan mestre det? Hva har man igjen i et totalt skipbrudd? Visning tar oss med på et tvingende nødvendig forsøk på å skape seg et nytt liv.

Løveids lange forfatterskap har kommet til uttrykk gjennom både prosa, dramatikk, lyrikk og barnebøker. Løveids styrke er at hun anvender de samme språklige strategiene innenfor ulike uttrykk. Skuespillene hennes er fylt av poetiske passasjer, og i prosaen og poesien finner man tilløp til replikker og dramatikk. Med Visning har Løveid delvis forlatt en postmoderne posisjon, men med hennes språklige presisjon skildres sosiale relasjoner og maktkamper stramt og effektivt.

Foto: Max Emanuelson.

2014 - Johan Harstad

Juryen nominerte tre stykker til Ibsenprisen 2014: 

  • Blue Motell av Lise Lie
  • Rekonstruksjoner av Malmfrid Hovsveen Hallum
  • OSV av Johan Harstad.

Sistnevnte ble tildelt Ibsenprisen 2015.

Juryens begrunnelse var som følger:
Harstads monumentale og ambisiøse OSV., trekker rystende paralleller mellom etterkrigstidens kriger. Gjennom en fotografs observerende blikk iakttas krigen som konsept, begrep og tilstand. I OSV. demonstrerer Harstad hvordan teatret kan være et diskusjonsrom for store temaer, uten at de mister sin kompleksitet. Som et forslag til et nåtidig historisk drama tematiseres krigens kynisme og medienes (herunder også teatrets) maktesløshet stilt overfor den. OSV. er et kompromissløst verk, som er umulig å forholde seg likegyldig til.

Foto: Max Emanuelson.

2013 - Arne Lygre

Juryen nominerte tre stykker til Ibsenprisen 2013: 

  • Entropi av Christopher Nielsen
  • En kropp av Geir Gulliksen
  • Jeg forsvinner av Arne Lygre

Sistnevnte ble tildelt Ibsenprisen 2013.

Juryens begrunnelse: «Jeg forsvinner» av Arne Lygre beveger seg i et mørkt landskap med et kvinnelig jeg, hennes venninne, datter og ektemann. Verden som beskrives er usikker på grensen til det truende. Kvinnen er fanget i en livssituasjon, en eksistensiell krise som hun reflekterer over. Arne Lygre bruker ulike fortellerperspektiver i sin undersøkelse av vår tids konstante iscenesettelse av egen identitet. Formen speiler innholdet på en elegant, suggererende og intellektuell måte. Teksten er både åpen og gåtefull med mange skiftende landskap. Med «Jeg forsvinner» befester Arne Lygre sin posisjon som en av våre mest interessante dramatikere.

To av hans tidligere stykker er også oppført i Frankrike. I 2012 fikk «Jeg forsvinner» premiere på Nationaltheatret i Eirik Stubøs regi. Som første norske dramatiker etter Jon Fosse skal forestillingen hans i oktober innta Dramaten i Stockholm.

Arne Lygre mottok Brageprisen 2004 i kategorien Åpen klasse for novellesamlingen Tid inne (2004). Et siste ansikt (2006), hans debut som romanforfatter, er en intens fortelling om to ensomme mennesker.I 2008 kom skuespillet «Dager under» ut i bokform, etterfulgt av «Så stillhet» i 2009 og «Jeg forsvinner» i 2011.

Foto: Max Emanuelson. 

2012 - Fredrik Brattberg

Juryen nominerte tre stykker til Ibsenprisen 2012: 

  • Brødmannens memoarer av Johan Harstad
  • Sangen fra Rotsundet av Rawdna Carita Eira 
  • Tilbakekomstene av Fredrik Brattberg

Sistnevnte ble tildelt Ibsenprisen 2012.

Juryens begrunnelse var som følger:
Med “Tilbakekomstene” har Fredrik Brattberg utviklet sitt dramatiske talent. Stykket handler om et foreldrepar som sørger over at deres eneste sønn er gått bort. Tilbake er bare tomhet mellom ektefellene, men begravelsen blir storslått. Plutselig en dag ringer det på døren og der står sønnen, skitten og sulten. Han kan ikke gi dem fullgodt svar på hva som har skjedd. Dagliglivet tar til for dem igjen, men så forsvinner sønnen for andre gang, så en tredje etc. Forsvinningene gjentar seg på ulike måter med stadig hyppigere mellomrom. Foreldrenes reaksjoner forandrer seg gradvis for hver gang, fra det omsorgsfulle, fortvilte til det ampre og aggressive. Ubehaget stiger i oss. Fredrik Brattbergs språk og sitasjoner er tilsynelatende dagligdagse, men her er lite uskyld. Vi aner etter hvert konturene av en dysfunksjonell familie som ikke tar realitetene inn over seg. Fredrik Brattberg benytter svart humor som virkemiddel. De stadige gjentakelsene blir aldri monotone, men rytmiske, intense og musikalske. Fredrik Brattberg videreutvikler det vi med et samlebegrep kan kalle absurd teater og gjør det med en tydelig, klar og selvstendig stemme.  Stykket hadde urpremiere 28. august 2011, på Dramatikkfestivalen i Oslo, Dramatikkens Hus.

2011 - Lennart Lidström

Juryen nominerte tre stykker til Ibsenprisen 2011:

  • FlavaLaden av Ole Asbjørn Ness
  • Under barnehagen av Eirik Fauske
  • Pingviner i Sahara av Lennart Lidstrøm

Pingviner i Sahara av Lennart Lidstrøm ble tildelt Ibsenprisen 2011.

Juryens begrunnelse:
To av de sterkeste og tydeligste stemmene i norsk litteratur fra det vi pleier å kalle ”landsbygda” møtes etter døden, i livet etter dette, eller limbo, eller evigheten, eller hva vi nå kaller det. En slags Beckettsk venten på Godot i ingenmannsland. De to er lyrikeren Tor Jonsson og dikteren, visekunstneren og fortelleren Alf Prøysen. Intet mindre! De har begge minner fra en fattig oppvekst i hvert sitt bygdesamfunn, noe som gir dem felles erfaringer om ensomhet og annerledeshet. De snakker om sitt fellesområde, om språket, om å finne det tredevte tegn i alfabetet. Ikke underlig at de begge har følelsen av å være ekspedisjonsdeltakere i ferden til Ordpolen. Dialogen beveger seg ubesværet fra det ene til det andre, om udødelighet, om evighet, om kunstens bestandighet, om fortvilelse og flukt fra den virkelighet som har formet dem på godt og vondt. Og ikke minst snakker de om å ljuge, om å spille, være en annen.

Lennart Lidstrøm har skrevet et meget fantasifullt stykke, språklig begavet, humoristisk, fandenivoldsk. Blant mye annet blir det et oppgjør med bigotteri, nennsomt og klokt disponert. En helaftens dialog, - en tenkt dialog, javisst, - man kan forestille seg at det blir langt og mange ord. Men ”Pingviner i Sahara” føles aldri langtrukkent. Tvert om får man en følelse av å komme disse to personene stadig nærmere og tettere. De viser nye sider av seg selv, men forfatteren er trofast mot de autentiske personene, så forskjellige de var, selv om så mye i deres bakgrunn var felles. Et klokt stykke, fullt av empati med Jonsson og Prøysen, og med en god del selvironi og fleip, - så også humoren er vel tatt vare på.

Lennart Lidström (f. 1950 i Sverige). Siden 1978 har han hatt fast bopel i Norge. Lidström er opprinnelig journalist. Deretter har han arbeidet som teatermusiker/komponist, skuespiller, dramatiker og sceneinstruktør. Han har dramatikerutdannelse ved professor Rudolf Penka i Stockholm og ved Eugene O'Neill Theater Center i USA. Lidström har skrevet en rekke manuskripter for scene, radioteater, fjernsyn og film både i Norge og Sverige. Lidström har vunnet førstepris i Nationaltheatrets konkurranse om beste barneteatermanuskript, han har mottatt Oslo Bys kulturstipend og statens treårige arbeidsstipend. ”Pingviner i Sahara” er et bestillingsverk for Hedmark Teater/ Teater Innlandet og har gjestespilt på Det Norske Teatret og Nationaltheatret.

2010 - Kate Pendry

Juryen nominerte tre stykker til Ibsenprisen 2010: 

  • Snehvit av Espen Aukan
  • Chet spiller ikke her av Lars Saabye Christensen
  • Erasmus Tyrannus Rex av Kate Pendry

Sistnevnte ble kåret til vinner av Ibsenprisen 2010.

Juryens begrunnelse:
Den norske teaterverden har ofte, og med god grunn, etterlyst stykker skrevet om og for ungdom. Med ”Erasmus Tyrannus Rex” har Kate Pendry gitt et rått og direkte svar på den utfordringen.

Scenen er en skolegård, aktørene er elever og typetegningene er skarpe portretter av mobbere og medløpere, ofre og alfahanner.

Pendry har valgt en original form, ikke minst språklig. Nåtidig slang og jargon, humor, skjells-og ukvemsord, halve setninger og det rene drittpreik er tatt temmelig på kornet, og det serveres med en heftig pågående energi.

Men det hele er satt i en streng klassisk ramme som gjør replikkene til en rytmisk, poetisk strøm av ord. Poetisk,  ikke som i lyrikk eller fast verseform, men som et – i bokstavelig forstand – ”kunstig” uttrykk. Kunstferdig uten å bli tilgjort eller jålete.

Den klassiske rammen er åpenbar også i dramaturgien. Stykket bærer tydelige spor fra det gamle greske drama, med kor og forteller, og grupper av antagonister og protagonister, med helter og ofre, og med en skjebnesvanger uavvendelighet.

Den dystre bakgrunnen som kommer fram i stykkets sjokkerende avslutning, er nemlig de mange blodige skolemassakrer vi har sett rundt omkring i verden.

Juryen vil betegne ”Erasmus Tyrannus Rex” som et originalt bidrag til norsk dramatikk.

2009 - Christopher Nielsen

Juryen nominerte tre stykker til Ibsenprisen 2009: 

  • Pornography av Kate Pendry
  • Operasjon Almenrausch av Tore Vagn Lid
  • Verdiløse menn av Christopher Nielsen

Sistnevnte ble kåret til vinner av Ibsenprisen 2009.

Juryens begrunnelse:
Christopher Nielsen er født i Oslo i 1963 og har i over tjue år vært regnet som Norges kanskje aller fremste tegneserieskaper, med utgivelser som En fettsugers bekjennelser fra 1988, Jazzbasillen fra 1990 og serien Weltschmerz, som ble utgitt fra 1994 til 2001. Ikke minst har Christopher Nielsen vist seg som en fin skildrer av samfunnets utstøtte i serien To Trøtte Typer som først kom ut i 1993, og som han siden bearbeidet både til tv-serien av samme navn og til kinofilmen Slipp Jimmy Fri fra 2006. I stykket Verdiløse menn skildrer Christopher Nielsen samfunnets utstøtte med svart humor og stor omsorg. I en sosialt engasjert cabaret-tradisjon, som her i Norge kan spores tilbake til Jens Bjørneboes Til lykke med dagen, gir Christopher Nielsen et fint utsnitt av fire mennesker på bunnen av den sosiale rangstigen. Slik kompletterer han de allerede kjente sangene som forestillingen er bygget rundt. Sangene er ført i pennen av hans bror, rockemusikeren Joachim Nielsen, som levde fra 1964 til 2000.

Stykket hadde premiere på Torshovteatret 5. mars 2008. 

2008 - Edvard Hoem

Juryen nominerte tre stykker til Ibsenprisen 2008: 

  • Det tredje stadiet av Tale Næss
  • Verkeleg (DUS) av Gyrid Axe Øvsteng
  • Mikal Hetles siste ord av Edvard Hoem

Sistnevnte ble kåret til vinner av Ibsenprisen 2008.

Juryens begrunnelse:
Edvard Hoem er født i Fræna 1949 og bor i Oslo. Han debuterte som forfatter i 1969 med diktsamlingen Som grønne musikantar. Siden har han vært en våre mest markante forfattere og skrevet både romaner, skuespill og operalibrettoer. Han var tilknyttet Det Norske Teatret i 1976 og i 1980 – 1986 som husdikter og dramaturg. I årene 1997 – 1999 var han teatersjef ved Teatret Vårt i Molde. Hans første drama er Kvinner langs fjorden fra 1973.

Med Mikal Hetles siste ord skinner Hoems lange erfaring som teatermenneske og dramatiker tydelig igjennom. Handlingen er hentet fra virkeligheten, den kjente rettsaken mot Mikal Hetle, mannen som først etter sin død ble renvasket for drapet han var dømt for. Med sterk pyskologisk suggesjon drives Hoems karakterer inn i et spill som fører til et justismord. Stykket er likevel lekent, levende og fantasifullt. Formen eksperimenterer med ulike fiksjonsnivå og virker meta-dramatisk, og grepet med vekslende fortellerstemmer medvirker til å danne en troverdig helhet. Ved å parallellføre ulike fiksjonsnivå, utnytter Hoem teaterscenens muligheter til å binde sammen fortid og nåtid og til å aktualisere grunnleggende moralske og etiske spørsmål knyttet til lov og rett. Mikal Hetles siste ord er tidsaktuelt og viktig i samfunnsdebatten om enkeltmenneskets utsatthet for å bli forhåndsdømt på bakgrunn av medieoppslag. Stykket ble oppført på Sogn og Fjordane Teater.

2007 - Christopher Grøndahl

Juryen nominerte tre stykker til Ibsenprisen 2007: 

  • Skugge av ein gut av Arne Lygre 
  • Kom tilbake av Janne Langaas
  • Tundra og Silent Wind of Blackpool av Christopher Grøndhl.

Sistnevnte  ble kåret til vinner av Ibsenprisen 2008.

Juryens begrunnelse:
Christopher Grøndahl har lenge skrevet for film, scene og ikke minst radio. Global katastrofe, eksistensielle kriser, skrekk og massedød, men likevel løfter det seg en bue over det hele. Der en av de andre nominerte meisler bort det overflødige leverer Christopher et kaotisk Guernica som er en Picasso verdig. I "Tundra" mister et ungt par sitt barn fordi far knuller på kontoret, og finner mulig forsoning i en hule på Svalbard omgitt av anomalier og utenom-jordiske eksistenser. I" Silent winds of Blackpool" truer et personlig oppgjør med å etterlate kloden øde. I et moderne endetidsdrama, et Armageddon kjemper det gode med å reversere det onde og slik redde verden.”

Begge dramaene ble oppført i Radioteatret i 2006.

Foto: Tom Riis.

2006 - Liv Heløe og Finn Iunker

Juryens begrunnelse:
I Ibsenminneåret 2006 er det for juryen stor grunn til å glede seg over den norske dramatikkens status. Juryen har vurdert rekordmange manus, 52 i tallet, og vi registrerer at mange års innsats for å styrke norsk dramatikk har båret frukter. Med årets tildeling ønsker juryen å uttrykke gleden vi har følt over den store spennvidden i dette feltet. Derfor utnevner vi i år to prisvinnere, som hver på sin måte markerer det ypperste av det som skrives av norsk dramatikk i dag. 

Liv Heløe har i 2005 hatt fire urpremierer ved norske teatre. Hun skriver i en tradisjon med sterke røtter i i norsk teater. Hun viser stor tematisk bredde, politisk engasjement og eksponerer dramaturgisk styrke og kløkt gjennom stykkene "Lise L" på Nationaltheatret i Oslo, "I dag og i morgen" på Hålogaland teater, "Veien hjem" i Radioteatret og "Dag" for Den unge scenen (DUS) som ble spilt i Oslo under den nasjonale festivalen på Det Norske Teatret i mai 2005. Tematisk har hun i et teatersamarbeid med skuespiller, dramaturg og regissør, behandlet den spanske borgerkrigen i "Lise L.", vist omkostningene ved fraflytting fra utkant til sentrum gjennom "I dag og i morgen", omhandlet narkotikasmugling og en families oppløsning i "Veien hjem", og ikke minst tatt opp møtet med dagens rotløse ungdom gjennom "Dag", som skulle forståes, spilles og behandles av unge spillere som er nærmere i alder til problemene enn hun selv. Hun behandler tilsynelatende hverdagslige tildragelser i menneskenes liv, men når arbeidet med tekstene hennes utvikler seg, åpner hun for store dyp i den menneskelige psyke og viser til en skarp iakttakelse av felles menneskelige og politiske problemstillinger som det globaliserte  samfunn stiller opp for oss alle.

Foto: Leif Gabrielsen.

Finn Iunker slo igjennom som dramatiker i 1994 med stykket "The Answering Machine". Siden den gang har stykkene hans vært spilt i en lang rekke europeiske land, samt i Canada, og er utgitt på tre språk. Iunker skriver i en politisk og satirisk tradisjon, med sterke referansepunkter hos bl.a. Bertolt Brecht.  I 2004 ble han innstilt til nordisk dramatikerpris for "Iphigeneia" og "Dealing With Helen", begge satiriske overskrivninger eller travestier av klassiske greske tragedier. I et kjapt og nærmest sitcom-aktig språk skildres de greske soldatenes stadig skiftende beveggrunner for å utradere nabostaten Troja. Skildringen av krigens banalitet, absurditet og fullstendig sviktende idégrunnlag er skremmende aktuell også i forhold til de kriger vi er vitne til i dag. I "Orkhons død" (2005) vender han seg mot vår samtid helt konkret. Skildringen av de rotløse barna i kloakken under Ulan Bator er i sin logiske konsekvens klar og lysende tragisk. Påpekningen av kunsten, i dette tilfellet teaterdramatikken, som en løsning på barnas fattigdom og en vei ut av kloakken er en tankevekkende og ironisk kommentar til den forvirrede råskap som ellers hersker blant de unge; utstøtte og forfulgte av omstendigheter de selv ikke har kontroll over. Samfunnet under gatene speiler også det globaliserte samfunnet i gatene.  

Foto: Kristin Svorte.

2005 - Maria Tryti Vennerød

Juryens begrunnelse:
”Årets Ibsenprisvinner er en ung og original stemme som ikke bare har bevist at hun har noe på hjertet, hun har også et pulserende hjertelag: Hun debuterte med stykket Meir på Norsk teaterfestival i 2002. Det neste stykket, Ta meg på vengjene ble urfremført av Sogn og Fjordane Teater i 2003. Samme år vant hun en stor svensk-norsk dramatikerkonkurranse med stykket Frank. Hennes manus er stilisert, og blir i stor grad båret frem av dialogen.

Sjangerbegrepet mener hun selv er oppløst, i den forstand at ett og samme stykke må kunne romme tragiske så vel som komiske dimensjoner. – Latteren og smerten må ligge der. Dersom publikum går fra et stykke uten å ha ledd en eneste gang, så har jeg mislykkes, har hun uttalt til Bergens Tidende. Maria Tryti Vennerød (født 1978) er årets Ibsenprisvinner. Ikke bare for Dama i luka, som er hennes ferskeste stykke, men fordi juryen over tid har lagt merke til Maria Tryti Vennerøds orginalitet, hennes ubestridte gehør som dramatiker og fordi hun representerer en ny og helt egen dramatisk røst i vårt hjemlige teater-landskap. Dessuten dette: Sjelden har Ibsenjuryen vært mer overbevist om at ennå har vi ikke sett eller hørt hennes absolutte potensiale som dramatiker og gleder oss til fortsettelsen!”

Foto: Erik Tresse.

2004 - Per Schreiner

Juryens begrunnelse:
I år har Ibsenjuryens øyne - og ører - falt på en erfaren debutant; en ny, interessant og fremfor alt original dramatikerstemme. Stykket som juryen har bifalt hadde urpremiere i NRK Radioteatret 16. november i fjor. Den brysomme mannen er det konkrete resultat av en bevisst nyrekruttering av norsk dramatikere i regi av NRK, hvor Radioteatret har gått ut til filmmiljøet og invitert filmmanusforfattere til å skrive originaldramatikk for radio.

Ibsenprisen 2004 tildeles Per Schreiner for Den brysomme mannen og NRK Radioteatret.

Med denne tildelingen ønsker Ibsenjuryen - i tillegg til å fremheve en ny dramatikerstemme - også å hedre en institusjon som i stadig større og stadig viktigere grad har vokst frem som en støttespiller og pådriver for nye dramatikere. Radioteatret er Norges største teater. Det er også blitt en hovedscene for ny, norsk dramatikk. Av Radioteatrets 23 nyproduksjoner i 2003 var hele 14 produksjoner ny, norsk dramatikk.

I Den brysomme mannen tar Per Schreiner oss med til helvete. Et perfekt helvete til forveksling likt dagens Oslo. Schreiner skriver om frykten for ikke å finne seg til rette, frykten for å være til bry. Det er på mange måter en grotesk tekst. Samtidig er det en humoristisk tekst, breddfull av absurd situasjonskomikk. Det er et alt annet enn tradisjonelt drama Per Schreiner har skrevet. Det er en skrekkfilm. Nyskrekk, er hans egen karakteristikk av denne nye drama-genren.

Foto: Fredrik Arff.

2003 - Wetle Holtan

Juryens begrunnelse:
”De som lever” er en mørk undergangsvisjon fra tiden etter en verdenskatastrofe – en dyster, men også poetisk tekst med skremmende aktualitet – ikke minst i lys av bare de siste dagers hendelser. Dramatisk befinner vi oss i Beckett-land, også når det gjelder ivaretakelsen av en absurd humor og et surrealistisk blikk. Menneskene i stykket venter på noe – men når tredjemann dukker opp er det definitivt ikke Godot. De venter på undergangen. Som i ”Sluttspill” er katastrofen absolutt, men selv håpløsheten har sine regler. Det handler om å tviholde på livet selv om grunnlaget for liv er i ferd med å opphøre for godt. Aftenpostens kritiker Elisabeth Rygg skrev etter urpremieren på Det Åpne Teater i januar i fjor: ”Stykket fungerer som en advarsel om hvordan det kan gå hvis menneskeheten ikke stopper opp i tide og setter inn motkrefter mot truslene på både det indre og det ytre plan.”

”De som lever” er et fortettet, nesten klaustrofobisk drama, og selv om slektskapet med Samuel Beckett er synlig, er det også åpenbart villet fra dramatikerens hånd, og det på en måte som signaliserer at han har sitt eget prosjekt. Ibsen-juryen ønsker med dette å løfte frem en ung dramatiker, en ny og interessant stemme som vi forventer å høre mye fra – og la oss overraske over – i årene som kommer.

Ibsenprisen i 2003 tildeles Wetle Holtan for stykket ”De som lever”.

2002 - Niels Fredrik Dahl

Juryens begrunnelse:
I år har Ibsenjuryens øyne falt på en erfaren debutant – en interessant dramatikerstemme som juryen ønsker å trekke frem. Stykket som juryen har bifalt ble jobbet frem som et samarbeidsprosjekt mellom dramatiker og skuespillere ved Det Åpne Teater i løpet av år 2000, og hadde sin urpremiere like før jul samme år. Av en eller annen grunn ble manuskriptet aldri anmeldt som et nytt teatermanus overfor Ibsenjuryen i denne perioden. Derfor vedtok Ibsenjuryen – enstemmig – å innlemme dette manuskriptet blant de øvrige som skulle juryeres inneværende periode. Dette mener juryen er innenfor de rammer vedtektene setter, også fordi stykket fikk en nypremiere i sin endelig form inneværende sesong – altså perioden som omfatter ”siste kalenderår”, slik det heter i vedtektene. Denne premieren fant sted under Edinburgh-festivalen i Skottland i august hvor stykket – ”Som torden” – attpåtil gikk hen og vant Fringe First Award, en britisk teaterpris som ingen andre skandinaver enn Per Olof Enquist og Suzanne Brøgger tidligere har mottatt. Denne produksjonen, med skotske og britiske skuespillere og i regi av Franzisca Aarflot, daglig leder ved Det Åpne Teater, fikk Norgespremiere under Samtidsfestivalen ved Nationaltheatret nå i høst. Årets prisvinner er Niels Fredrik Dahl og Det Åpne Teater.

Med denne tildelingen ønsker Ibsenjuryen i tillegg til å fremheve en dramatiker som etter juryens oppfatning representerer en ny og interessant stemme i norsk scenekunst, også å hedre en institusjon som i flere år, og i stadig større og viktigere grad, har vokst frem som en støttespiller – i  noen henseende en forutsetning – for nye dramatikere. Det Åpne Teater har vært både fødselshjelp, amme og oppdrager for ny, norsk dramatikk, og er nå også blitt befrukter og kuvøseavdeling  i et formalisert utdannelsesprosjekt for nye dramatikere. Dette har vært et pionerarbeid basert på ildsjelprinsippet og nærmest ikke-eksisterende budsjetter. Ibsenjuryen ønsker derfor med dette å uttrykke sin moralske støtte og gi honnør til Det Åpne Teater for den viktige innsats som denne institusjonen og dets medarbeidere står for i utviklingen av ny, norsk dramatikk. Niels Fredrik Dahl har skrevet dramatikk i mange år, men ”Som torden” er hans første helaftens skuespill. I så måte er han debutant, men så visst ingen førstereisgutt i det dikteriske. Dahl har skrevet dramatikk tidligere, dog i et mindre format. Prisvinneren har det man trygt kan kalle en bred erfaringsbakgrunn for nå å tre frem på scenen som fullblods dramatiker. Han har vært revyforfatter og skrevet sangtekster, han har forfattet hørespill for NRK og dramatisert Falkberget for Trøndelag Teater; han har virket som oversetter, journalist, novelleforfatter og poet, og han har skrevet kritikerrost roman fra pressemiljø

“Som torden” er hverken revolusjonerende eller nyskapende teater. Stykket er skrevet i en tradisjonell form med stramme scener og realistisk dialog. Det har likevel en inviterende åpenhet, en poetisk og metafysisk dimensjon samt en håndtverksmessig soliditet; det har kvaliteter  ved seg som gjør at teksten fremstår som interessant og utfordrende nok til at den kan forløses kunstnerisk. Familien, som begrep og som institusjon, for ikke å si konstruksjon, er under press. I Niels Fredrik Dahls skuespill har familien gått i oppløsning, men moren tviholder på siste rest av idyll ved å feire årsdagen for farens forsvinning.  Ingen vet hvor han er, ikke om han lever. Ingen vil vite. Et familieselskap er rammen for en fortelling om store tema som svik, savn, kjærlighet, lengsel – og den moderne mannen – som ikke er til stede.

2001 - Nina Valsø

Nina Valsø mottok Ibsenprisen 2001 for dramaet "Ubuden gjest".

«Ubuden gjest» handler om den narkomane og prostituerte Lisa. Hun forsøker først å stjele tabernaklet fra den katolske kirken. Siden flytter hun inn på pater Filips kontor. Oppholdet i prestegården blirikke bare en avenningskur for henne. For kirkens tjenere blir møtet med Lisa et brutalt møte, et oppgjør med egne holdninger. Ifølge juryen viser Valsø at hun kjenner begge miljøene hun omtaler i stykket, men at hun unnlater å dømme. Hennes prosjekt er menneskeverdet. Juryen framhever også at prisvinneren i «Ubuden gjest» også har valg en litterær form som står Ibsens sosialrealisme nær. Nina Valsø har noe på hjertet,og hun har et hjerte for de som ikke like tydelig kommer til orde i den daglige debatten. Hun skriver overbevisende om mennesker vi kan tro på - og føle med. Ikke som overflatisk føleri, ikke som sentimental, politisk korrekt medfølelse, men som et anliggende som faktisk angår oss. Nina Valsø er personlig i sin dramatikk, men hun tipper ikke over i det private, uttaler juryen.

Prisvinneren er fra Valsøyfjord på Nordmøre. Hun debuterte i 1989 og har en pris fra den europeiske kringkastningsunionen EBU for et utkast til en TV-produksjon. Deretter fulgte et opphold i NRKs Fjernsynsteatret før hun kom til Trønderlag Teater. Valsø skrev manus til « Kristin Laveransdatter» i Nidarosdommen, første gang framført i 1992. Året etter kom «Drømmen om Panama» ved Trønderlag Teater. Dette var hennes gjennombrudd som dramatiker. "Ubuden gjest" hadde urpremiere på Trøndelag Teater i 2000 og gikk for fulle hus hele 46 ganger.

2000 - Tor Åge Bringsværd

Juryens begrunnelse:
Det er alltid en glede å få lov til å være med og dele ut priser.  Det er likevel en spesiell glede å få være med i Ibsenjuryen og dele ut Ibsenprisen – ikke minst denne prisen, til denne prisvinneren – i denne byen.

Slik som Ibsenprisens grunnlegger, i navnet, trådte også prisvinneren sine barndoms sandaler her i Skien.  Og som Salig Fader Henrik måtte han ut for å kunne se oss – for å kunne beskrive oss.  Henrik Ibsen dro til fjerne himmelstrøk, til Italia for å skrive sin tidløse samtidsdramatikk om oss, nordboere.

Vår prisvinner dro til fjerne himler, til andre galakser for å skrive sin tidløse framtidsdramatikk om oss, jordboere.

Innimellom har han landet i Hundremeterskogen, i Sherwoodskogen og han har drept Kjell Thue på direkten i Nitimestudio.

Alt fra hans litterære debut – i gymnasårene, da han vant en novellekonkurranse i ukebladet Hjemmet, via studieår ved Menighetsfakultetet og Teologisk Fakultet, som han finansierte med å skrive indianerfortellinger i cowboybladet West – og frem til i dag, har hans forfatterskap vært preget av en usedvanlig produktivitet – og allsidighet.

Han har ikke mindre enn 221 titler på samvittigheten, av dette er hele 40 dramatiske  produksjoner, han er oversatt til 23 språk og hans teaterstykker er oppført i 23 land.

Som forfatter og dramatiker innførte han og hans faste make begrepet fabelprosa, som en erstatning for det misvisende og noe belastede uttrykket science fiction, der utgangspunktet var ”den høye fantasi” – og i en vid definisjon av såkalt ”høy fantasi” går det også en linje til Henrik Ibsen og i særdeleshet hovedverket ”Peer Gynt”.

Prisvinnerens dramatikk er gjerne eklektisk – det vil si sammensatt av flere elementer fra flere forbilder.  Han plukker litt fra alle teatertradisjoner; fra bibelmyter, gjøglerteater og fra marionetteteater; fra historisk drama, fra episk drama med brechtske effekter, fra absurd teater og surrealistisk kunst; fra revyteater, sketsjer og ”gags” og fra visuelle fortellerformer som tegneserier og film… Som Per Thomas Andersen har påpekt i en artikkel i Norsk Litterær Årbok (1992):”Det eneste han helt ser ut til å unngå, er den ibsenske titteskapsteatret…”.

Prisvinneren har vært nyskapende og grensesprengende – og han har ofte søkt å utforske nytt litterært og dramatisk landskap.  Hans misjon må ha vært ”to badly og where no man has gone before”, som Stjerneflåtens mest berømte kaptein har uttrykt det hver dag siden 1962, da både James T. Kirk og vår prisvinner første gan dukker opp mellom to permer. 

Men titler som  ”Den himmelske stresskoffert” og ”Å miste et romskip” til tross – vår prisvinner er også kjent som ”Den som har begge beina på jorda…” – selv om han aldri står stille.

I det symboltunge år 2000 føles det riktig, i mer enn en forstand, å gi denne prisen til dramatikeren fra Skien – som begynte karrieren med å se inn i framtiden og fortelle historier som skal komme, og som i år har premiere på to stykker som skuer tilbake i historien; det ene 2000 år, til vår tidsregning og spede begynnelse.

Årets prisvinner er selvfølgelig Tor Åge Brinsgværd, ”den store fabulatoren i sin generasjon, som Fredrik Wandrup kalte han i sin 60-årshilsen i Dagbladet i fjor.

1960-åra ga oss Lennon og McCartney, 70-åra ga oss Bing & Bringsværd, 1980-tallet var Fantasiens tiår, 90-tallet ga oss postmodernismen.

Og gjennom samtlige fire tiår har Tor Åge Bringsværd vært en sentral stemme i norsk dramatikk.  Målt i antall utgitte og oppførte skuespill har han faktisk vært den mest produktive forfatter for barn.  I Norges litteraturhistorie skriver Øystein Rottem at ”de store eventyrfortellerne i norsk barnelitteratur i nyere tid er Alf Prøysen og Torbjørn Egner, fulgt i 1970-årene av Tor Åge Bringsværd.”  Og han legger videre til: ”Tor Åge Bringsværd er 1970-årenes betydeligste eventyrforteller for barn ved å skrive protestbøker på barnas vegne i en humoristisk fabulerende tone.”

I bindet som omhandler de påfølgende tiår, fra 1980, fremholder professor Rottem at de tre viktigste forfatterne i perioden er Jan Kjærstad, Jon Fosse – og Tor Åge Bringsværd.

Som dramatiker var Bringsværd bimedial årtier før begrepet var oppfunnet, han skrev dramatikk for flere alders- og publikumsgrupper før crossover kom på moten – og han skrev fremtidsdramatikk da samtidsdramatikk bokstavelig talt skulle utspilles ved kjøkkenbenken.  Han har utprøvd hver eneste dramatiske genre – han har skrevet skuespill, hørespill, TV-dramatikk, radioteater, operalibrettoer, dukketeater og revy.

For en som vokste opp med Ruffen, som i den mest påvirkelige pubertet lot seg rive med av den hemningsløs action i Helmer og Sigurdson, og siden søkt metafysiske horroropplevelser i Pinocchio-papirene eller meningen med livet i Gobi – ja, for oss er Tor Åge Bringsværd simpelthen The Original Soundtrack – han er lydsporet til vår oppvekst.

Og som sådan, som representant for den generasjon som ikke har hatt mulighet til å slippe unna Bringsværd i ett eller annet format – som har fått oppleve alle fasetter av hans litterære og dramatiske virke, er det en spesiell glede å stå her og si følgende: Ibsenprisen i år 2000 tildeles – for samlet forfatterskap – Tor Åge Bringsværd!

Foto: Kristin Svorte.

1999 - Cecilie Løveid

Juryens begrunnelse:
Løveids dramatikerdebut fant sted i 1979 med hørespillet Mannen som ville ha alt.  Hennes store gjennombrudd kom med nok et hørespill; Måkespiserne fra 1982.  Dette stykket mottok i 1983 Prix Italia. Hennes første skuespill for scene var Vinteren revner som hadde urpremiere på Den Nationale Scene 5. januar 1983.  Deretter fulgte Fornuftige dyr (1986) og Balansedame (samme år). Andre dramatiske verker er Dobbel nytelse (1990). Tiden mellom tidene (1991), Barock Friise (1993) og Maria Q (1994).

I Østerrike har hun latt seg inspirere av Henrik Ibsens Brand og av filosofen Ludwik Wittgensteins dagboknotater.  Skuespillet er et bestillingsverk for Nationaltheatret og hadde urpremiere under Ibsenfestivalen i september 1998. Cecilie Løveid er en av ganske få norske samtidsdramatikere som har oppnådd å få sine skuespill oppført utenfor landets grenser. I tillegg til å skrive for scenen, radio og fjernsyn, har hun levert tekster til performance, opera og danseforestillinger.

Cecilie Løveids dramatikk er original og utfordrende.  Den stiller krav til teatret.  Hun har et karakteristisk og personlig billedspråk.  Hun balanserer stadig mellom en indre og en ytre virkelighet. og hun søker stadig å overskride den enkelte dramatiske situasjon og handling, - kort sagt gjøre det vanskelig for teatret.  Men dette er vanskeligheter teatret har godt av å bli konfrontert med.

Dramatikeren skal skrive uspillelig sa Heine Müller, den store østtyske dramatiker og teaterteoretiker.  Dramatikeren skal rendyrke sitt uttrykk og utfordre - ja insistere - på at det praktiske teater, med alle sine vaner og konvensjoner, - skal strekke seg etter teksten. Og det er dette Cecilie Løveids dramatikk gjør med oss teaterfolk.  Vi lar oss begeistre av hennes bilder og hennes språk - og vi anstrenger oss til det ytterste for å finne fysiske og sceniske uttrykk for tekstene hennes. Det betyr ikke alltid at teatret lykkes. Og teatret har ikke alltid greid å omgås Løveids tekster like godt.

Løveids balansering mellom ytre og indre virkelighet, mellom refleksjon og handling, mellom ekspresjon og impresjon, mellom tanke og kropp, mellom handling og stillstand fører henne også ut i grenselandet - i teatrets grenseland.  Det er alltid en fare for at det slutter å være teater - at dramatikken opphever seg selv.  Men det at hun beveger seg i dette landskapet, vitner om mot.  Og det er dette motet som forplikter og utfordrer teatrets selvoppfatning - og det er det som kan føre til fornyelse.

Det som i utgangspunktet er hennes svake side - forstått innen rammene av det konvensjonelt aksepterte - “the well made play” anno 1999 - er også hennes sterke side.  For tearet slutter ikke å la seg fascinere av dette forfatterskapet.  Vi i juryen er stolte av å kunne benytte denne anledningen til å oppmuntre henne til fortsatt innsats - til fortsatt å fascinere oss, til fortsatt å utforske grensene for vår egen kunst.

Foto: John Eggesbø.

1998 - Petter Sigurd Rosenlund

Juryens begrunnelse:
IBSENPRISEN for 1998 går til en debutant.  Juryen er i den forbindelse klar over at det kan være med på å legge et ytterligere forventningspress på  den unge dramatikerens skuldre.  Juryen har etter nøye overveielse likevel ikke kunnet ta avgjørende hensyn til dette. I likhet med et samlet kritikerkorps ønsker også juryen å gi uttrykk for den gleden vi føler over at en ny og personlig stemme lar seg høre i den norske samtidsdramatikken, og vi håper at vi med årets tildeling kan oppmuntre til vider innsats.

Juryen legger stor vekt på at dramatikeren i dette sitt debutarbeid viser et aktivt søkende engasjement i den dramatiske samtidslitteraturen utenfor landets grenser.  På en personlig og artistisk måte henter han i dette stykket inn impulser fra den tendensen i amerikansk dramatikk som det tyske tidsskriftet Theater Heute har kalt «ny-absurdismen».  Karakteristisk for denne typen av skuespill er den omgang med klisjeene i vårt underholdnings- og mediesamfunn.  Drap, katastrofer, ulykker, angst og krig konsumeres som underholdningsvare.  Helt uavhengig av den ulykke det innebærer for det enkelte mennesket; mediesamfunnets forvandler alt til såpeopera.

Teatret må som kunstform naturligvis problematisere og tematisere dette, men kan ikke gjøre det uten at det får konsekvenser for teatret selv - dramaturgisk og formalt.  Et tradisjonelt problemskuespill om voldens vesen, kan lett bli forvandlet til enda en såpeoperaepisode, hvis det ikke er seg sin rolle som klisjé bevisst.  Teatret må stille sine egne klisjeer tilskue, og vi, - både teaterskapere og tilskuere må også våge å la oss konfrontere med banaliteter i våre egne tanker, forestillinger og livsførsel, avsløre at vi kanskje ligner figurene i en legeroman.  Det er derfor det gir mening å kalle retningen absurdistisk: våre retningsløse og forvirrede liv er absurde og ganske hylende morsomme.

Når årets prisvinner altså behandler temaet incest på denne måten, er det hverken for å bagatellisere den lidelse som overgrep mot barn representerer, eller for å forsøke å kartlegge årsakene til fenomenet.  Incest er på en måte slett ikke oppe til debatt, ikke kjernefamilien heller, eller kjærlighetslengselen for den slags skyld.

Spørsmål blir kanskje ikke tatt opp til debatt i det hele tatt.  Det er kanskje ikke det som er meningen med samtidsdramatikken.  Debatt er det kanskje nok av?

Det dramatiske universet er ikke konstruert rundt de klassiske etiske motsetningene sannhet - løgn, kjærlighet - karriere, god - ond.  I denne dramatikerens univers finnes ingen helter, - selv ikke barnet i historien er noe entydig offer. Alle er de i og for seg omstendigheter, drifter og forhold de ikke forstår og heller ikke gjør særlige anstrengelser for å forstå. Men de handler også: hensynsløst, egoistisk og igjen med liten tanke for konsekvensene.  Den etiske dimensjonen er på sett og vis flyttet ut av selve hovedkonflikten i skuespillet, men den er ikke fraværende.  Det viktige moralske redskapet er latteren.  Latteren blir en overlevelsesstrategi for det moderne menneske stilt som han er overfor et uendelig antall av katastrofer og traumer, mangel på mening, kjærlighet, kontakt, sammenheng.  Å bevare menneskeligheten fra avstumpetheten er et vesentlig moralsk anliggende for kunsten.  Det finnes mange ulike strategier i denne kampen, men dette er såvisst en av dem.

En enstemmig jury har besluttet at IBSENPRISEN 1998 tildeles PETTER SIGURD ROSENLUND for skuespillet «EN UMULIG GUTT».

Foto: John Chr. Rosenlund.

1997 - Jesper Halle

Jesper Halle mottok Ibsenprisen 1997 for dramaet Dagens lys som hadde urpremiere på Centralteatret i 1996. I sin innstilling peker juryen bl.a.på at stykket handler om en familie som det ikke har vært orden på i fire generasjoner. Men det er en fin artistisk orden i forfatterens behandling av temaer og personer som fletter seg inn i hverandre. Dagens lys er et stykke der uvirkelighet og nær virkelighet går inn i en fin forening.

Foto: Johs Bøe.

1996 - Jon Fosse

Jon Fosse mottok Ibsenprisen 1996 for dramaet Namnet.

1995 - Terje Nordby

Terje Nordby mottok Ibsenprisen 1995 for dramaet Isblomsten som hadde urpremiere på Hålogaland Teater i 1994. I sin innstilling peker juryen på at Isblomsten er et selvstending og originat arbeide, og at Terje Nordby har en lang og mangfoldig innsats bak seg, som dramatiker og satiriker. Han var Tramteaterets husdikter på 70- og 80-tallet. Siden har han gått over til å behandle temaer forbundet med magi, mystikk, legender, fabler og myter. Her kommer "Isblomsten" inn. I stykket møter vi mennesker i sinnets grenseland og i kamp med irrasjonelle krefter.

Foto: Scanpix Rolf M Aagaard.

1994 - Eva Sevaldson

Eva Sevaldsom mottok Ibsenprisen 1994 for dramaene Framtida er avlyst og Et fandens fruentimmer, som ble uropført på henholdsvis Det Norske Teater og Den Nasjonale Scene i Bergen. Juryen skriver i sin begrunnelse bl.a. at prisvinneren skriver i et språk og i en form som lett lar seg tilpasse en scenisk oppsetning. Hun er direkte og utradisjonell i sine tekster. 

Foto: Eldøy

1993 - Norvald Tveit

 I 1993 mottok Norvald Tveit Ibsenprisen for sitt samlede forfatterskap.

Foto: Oddleiv Apneseth.

1992 - Bjørg Vik

Bjørg Vik mottok Ibsenprisen i 1992 for stykket Reisen til Venezia.

Foto: Roger Neumann.

1991 - Marit Tusvik

Marit Tusvik mottok Ibsenprisen 1991 for dramaet Mugg.

 Juryens begrunnelse finner du som pdf-fil her.

Foto: Espen Tollefsen.

1990 - Edvard Normann Rønning

Edvard Normann Rønning mottok Ibsenprisen 1990 for stykket Himmelplaneten.

Her finner du juryens begrunnelse som en pdf-fil.

1989 - Julian Garner

Julian Garner mottok Ibsenprisen 1988 for dramaet Svarte Okser.

Her finner du juryens begrunnselse som en pdf-fil.

Foto: Nina Sederholm.

1988 - Odd Selmer

I 1988 mottok Odd Selmer Ibsenprisen for stykket På egne ben.

Her finner du juryens begrunnelse som en pdf-fil.

Foto: Grete Sandberg.

1987 - Peder Cappelen

Peder Cappelen fikk Ibsenprisen 1987 for dramaet Eufemianatten.

Du finner juryens begrunnelse som en pdf-fil her.

 Foto: Fritz Solvang.

1988 - Arne Skouen

Ibsenprisen 1988, den aller første, ble gitt til Arne Skouen for hans samlede forfatterskap.

Juryens leder, Liv Schøyen fra Norsk Dramturgforum, sa ved prsiutdelingen at en pris med Henrik Ibsens navn skal henge høyt. Ved første gangs tildeling fant juryen det viktig å la prisen få en ekstra markering ved å gi den til en person som står sentralt i ny norsk dramatikk.
- Skouens produksjon er ikke stor i omfang, men av høy kvalitet. Sin første dramatiske raptus hadde Arne Skouen i 1940-årene. De siste 20 årene har han igjen gitt norsk teater spennende tekster, ikke misnt de to siste stykkende han har skrevet, hvorav han med "Ballerina" har nådd langt utenfor Norges grenser, sa juryens leder. (Fædrelandsvennen 21. mars 1986)

Selv vil Arne Skouen i høyeste grad også kalle filmene sine for dramatikk som riktignok stiller helt andre krav, av visuell art f.eks., men som likefullt er dramatikk. Juryen la i sin innstillign også vekt på Arne Skouens dype og brede engasjement på flere fronter og i forskjellige debatter, men at man denne gang hadde øsnket å hedre ham som scenedramatiker. "Ansikt til ansikt"(1939) het det første stykket hans. Tittelen er betegnende. Arne Skouen har i alt han har foretatt seg tvunget oss, publikum, tilå stille oss ansikt til ansikt med mindre behagelige sider av vår virkelighet. Samtidig som han aldri har mistet for øye at teater er undeholdning. Hans " andre liv" som filmskaper og journalist har også gitt dramatikeren et mer finstemt instrument, sier juryen videre. Han kan sitt håndverk, han har noe å si oss og han når frem. En viktig mann fore norsk teater, avsluttes det om Arne Skouen, den varme og engasjerte far og pappa til "Barn av solen", "Pappa tar gull", "Ballerina" og "Bess". (Varden 21. mars 1986)

Foto: Johan Brun.