Torbjørn Klippenvåg Pettersens språk, humor, ståsted og slagkraft er en fryd. Det er befriende å lese om en fyr i tilværelsens selvvalgte ytterkant som finner mening i det meningsløse gjennom sport og rus.
Tekst og foto: Stian Johansen
Det som er med på å gjøre siljanmannens romandebut morsom og god, er at fortelleren er i opposisjon til det åndelige surret fra de andre vestlige tilreisende i India, at han leverer syrlige replikker og godt timete tanker på disses bekostning, og, ikke minst, på egen tilkortkommenhet.
Meditasjon for begynnere er en reiseroman hvor fortelleren kanskje ikke er så opptatt av hvor han er, Risikesh, ved foten av Himalaya, og som sies å være verdens yoga-hovedstad, en aktivitet fortelleren selv er uinteressert i. Kanskje det viktigste er å være vekk fra verdenen han kjenner, være vekk fra sin norske hverdag, hvor han ikke lenger kan jobbe som lærer, og heller bare bale alene, og drikke billige drinker.
I stedet for Eat, Pray, Love-turismen hengir han seg til røyking, drikking, lesing, og til skøytesporten han kjenner og cricket som han forsøker å forstå, og til å bjeffe om menneskets meningsløse søken etter mening.
En gammel hippie han møter, sier: “Hva driver du egentlig med i Rishikesh? Hvis det er hurtigløp på skøyter som er den store lidenskapen, finnes det vel bedre steder å oppholde seg?” Den samme hippien som seinere spør om han er i Risikesh for å jobbe fram strupekreft.
“En fjellmann som aldri går, som bare driver dank og leser bøker”
- Tidlig i romanen din står det at Risikesh har alkoholforbud, og at hovedpersonen etter en tid der opprinnelig hadde tenkt seg videre til fjellene i Nepal. Så selv om det går i røyking og drikking, og at han kanskje har slått fra seg fjellturen, virker det som om reisa var tenkt som en rehab, og en friskus-tur?
- I alle fall at det var ment som en tur for å roe ned og for å gå lange turer i fjellet. Men det jeg var opptatt av var å drive gjøn med den vestlige oppfatningen av India som et åndelig sted, og heller skildre folkelivet på en annen måte, så det går i øl, sport og damer, sier Torbjørn Klippenvåg Pettersen. - Det er de tilreisende som får gjennomgå i romanen. Ikke inderne.
- Det er sant. Da hovedpersonen din treffer på en indisk bussjåfør, tenker han at det er det man skulle vært.
- Bussjåføren er helten i historien. Han har kone, barn og jobb, og kan bruke fritida til å drikke, sier Pettersen. Det holder det.
- Inderne er ikke så opptatt av den indiske åndeligheten, den som turistene kommer for å finne, selv ikke ikke de som bor i den hellige byen Rishikesh?
- Riktig. Det er mye hippie- og new age-greier forbundet med India. Jeg kunne bruke mine egne fordommer i skrivingen og skru det til.
Teksten fortsetter under bildene.
Meditasjon for pragmatikere?
Vår mann i India driver altså ikke med yoga og meditasjon, men under oppholdet tilegner han seg kunnskap om disse emnene, primært ved å lese. Helt i starten av romanen står det: “Min form for meditasjon har ikke noe formål”. Mens mot slutten av boka kan man lese: “Jeg nippet sakte til drinkene, hørte på bikkjeglammet, og mediterte om løst og fast. Dette er meditasjon for begynnere. Mitt mantra er tydeligvis ‘Bakfull på bussen’.” Dette løst og fast som han mediterer over finner man i et godt sitat som: “Solen går opp og solen går ned, det får være forutsetningen og ikke en stadig kilde til undring.”'
- Han minner meg om den pragmatiske grenlandske arbeiderfamilien jeg kommer fra, hvor tanker om døden og evigheten og universet og uendeligheten blir møtt med fraser som: ‘ikke tenk på det, du blir bare huegæren’.
- Det var ikke sånn tenkt fra min side. Han er bare lei av at alle de andre tilreisende han møter skal gå rett i de dype samtalene, til spørsmålene de er kommet for å få svar på. De samtalene blir fort veldig slagordpreget. Han ville heller snakke om cricket enn å forstå døden.
Dommedagsmaskinen
- Som hos en annen romandebutant fra Skien denne høsten, Tore Stavlund, går også din hovedperson i dialog med forfattere og tenkere og bøkene deres. Er ikke det for å finne meninga med tilværelsen?
- Han leser vel heller av gammel vane. Det er en positiv bok, han har ikke gitt opp, han vil lære mer, om yoga, cricket, India. Lesegleden er også uttrykk for en sterk motstand mot sosiale medier og mobiltelefon.
- Ja, boka har spark til smarttelefonen og dens begrensninger på livsutfoldelsen. Dommedagsmaskinen, som han kaller den.
- Han fatter ikke at folk vil holde på med Facetime, for eksempel. Det ødelegger følelsen av å være på en lang tur på andre siden av kloden. Han vil jo være borte fra hele bøtteballetten hjemme. India er også tatt av den smarttelefongalskapen. Man kan ikke lenger reise som jeg gjorde da jeg var i India som 19-åring i 2002. Nå må man planlegge hele turen på og booke via en app.
Teksten fortsetter under bildene.
Rants i randsonen
Torbjørn Klippenvåg Pettersen romandebuterer i sitt førtitredje år, uten at verken undertegnede eller hans folkebibliotek visste at det gikk en romanforfatter rundt i nabolaget og stille langs bokreolene i skjønnlitteraturavdelinga.
- Kom denne romanen som en gledelig overraskelse for deg også?
- Bortsett fra noen drømmer i ungdommen, som jeg kvitta meg fort med etter å ha lest Jens Bjørneboe, har jeg ikke hatt noen planer om å bli forfatter.
Bjørneboe som levde fra 1920 til 1976, og som nå nok er best kjent blant eldre generasjoner, som forfatter av verk som Bestialitetens historie, Uten en tråd, Jonas og Haiene.
- Jeg skrev essays for Vinduet da Simen Vågsland Gonsholt og Ola Innset var redaktører der. Jeg skrev om Dag Solstad, Vinter-OL og skøytesport, så fikk jeg en mail fra Mattis Øybø med spørsmål om jeg hadde noe skjønnlitterært liggende. Det hadde jeg ikke, men i fjor sommer og høst gikk jeg som vanlig blakk og arbeidsløs, og tenkte jeg kunne prøve å skrive en reiseroman fra India. Et land jeg har foretatt tre reiser til og oppholdt meg to år i. Jeg fikk lånt meg en hytte i Melum, ved Kilevannet, uten internett og vann og med utedo, så satt jeg der og leitet meg fram.
Øybø er redaktør i Tiden Norsk Forlag, forlaget som ga ut Pettersens roman.
- Hvilke andre inspirasjonskilder enn Bjørneboe har du?
- Georg Johannesen og Dag Solstad. De tre har jeg vært besatt av. Jeg må ha en slags verdensrekord i å lese Genanse og verdighet. Men det er Roman 1987 som har vært viktigst for Meditasjon for begynnere. Selv om reiseroman ikke er typisk Solstad, så er min roman en slags snudd Roman 1987. I hans bok får vi vite alt om hvorfor hovedpersonen Fjord er på reise, men ingenting om hva han gjør på tur. I min roman er det motsatt. Man får vite mye om hva han gjør på tur, men lite om hvorfor han har dratt. Det var for komposisjonens skyld, for å finne en form, at jeg tok det grepet. Det er mange andre nikk til Solstad i romanen, skjulte allusjoner, som sikkert bare jeg ser.
- Har du andre reiser å skrive hjem om?
- Det er et trangt nåløye å få gitt ut roman, så det ville vært dumt å gi seg nå. Jeg har vært på den samme hytta for å skrive i høst, men har ikke funnet inngangen til en ny roman ennå, men jeg grubler og tenker.
Gruble og tenke og lese er antagelig meditasjon godt nok. Å lese Meditasjon for begynnere er kanskje også nettopp meninga med livet, nemlig å la seg underholde av en god bok.
Lån Torbjørn Klippenvåg Pettersens roman