Gulfstrømmen har forandret retning på grunn av menneskeskapte klimaendringer. Norge havner bokstavelig talt i bakevja.
Sånn er premisset i Eivind Buenes nye roman, Jordfest.
Fimbulvinteren er over oss. Men alt er ikke tapt for oljenasjonen Norge. Selv om all oljeproduksjon blir forbudt i 2032, så sitter Norge på et aldri så lite oljefond.
Verdenssamfunnet kompenserer også oljeproduserende nasjoner rikelig for tapte inntekter. Vi tjener fortsatt penger på fiske og kraft, men klimaet blir for hardt. Noe må gjøres.
Gjennom et samarbeid mellom Høyre og Arbeiderpartiet skvises ytterliggående venstreradikale krefter i samfunnet. Det blir folkeavstemming i 2043, og Nynorge er et faktum.
En jordfesteavtale med Saudi-Arabia på 100 år. NyNorge skaper sin Utopi av et stykke ørken, for å kunne flykte fra sin Dystopi. Norske kunnskaper om oljeboring og energi, får ørkenlandet til å blomstre. Det er fortsatt typisk norsk å være god. Med KI og robothjelp er snart 4-dagersuka et faktum.
I NyNorge bor hovedpersonen Lydia, en litt innesluttet og stille boligplanlegger, som er relativt fornøyd med tingenes tilstand. Så en dag dukker hennes halvsøster plutselig opp. Tale forteller at deres far er død, og at bisettelsen skal finne sted i utposten Oslo.
Lydia ble værende hos sin mor etter skilsmissen fra hennes far. Tale kom til etter skilsmissen, da faren fikk barn med en annen kvinne. De to har aldri møtt hverandre før. Lydia er først skeptisk til Tale. Er hun den hun sier hun er? Et fotoalbum med bilder av Lydia og hennes far, som Tale har med seg overbeviser henne.
Tale er Lydias motsetning. Hun er åpen og kontaktsøkende. Får seg venner, der Lydia har vært alene. Oslo er Nynorges motsetning. Det kalde mot det varme. Og etter hvert skal det vise seg, det frie Oslo mot det algoritmestyrte konforme NyNorge.
Utopi/dystopi, ensomhet/felleskap, overvåking/frihet og støy mot sang. Det gamle mot det nye. Teksten hopper frem og tilbake mellom disse motsetningene, og lar de speile hverandre.
Boken er et tankeeksperiment som graver i den norske folkesjela. Har vi den fortsatt? Og hva er den? Hvor er vi på vei?
Skrevet av Lars Erik Lyngås, Skien bibliotek.
Teksten sto først på trykk i Telemarksavisa 31. januar 2026.
Lån boka her